Sølvpokal, sjakkonge og andre skatter

- Folk blir stadig overrasket over hva vi har her. Det sier Lill Mona Kjerringvåg, som er en av de totalt fjorten som står på lønningslista til museet. Om sommeren er de enda flere med støre eller mindre stillingsandeler, da turistene strømmer til museet som også er turistinformasjon.

Også museumsbutikken, med bøker og unike håndarbeidsprodukter, er blitt populær, og mange kommer til Kystmuseet i Sør-Trøndelag, som ligger i de gamle lokalene til det tidligere meieriet i Fillan nettopp på grunn av den. Bøkene spenner fra aktuelle romaner, barne- og kokebøker til lokalhistoriske verker og bøker om friluftsliv.

Av lokalproduserte varer kan det nevnes strikkeprodukter, smykker, keramikk og malt glass. Men også såper laget av nonnene på Tautra har fått sin plass i hyllene.

- Vi er nøye på utvalget. Her finner folk de spesielle gavene. Varer de ikke finner andre steder, sier Lill Mona.

For alle aldersgrupper

Kystmuseet i Sør-Trøndelag  er ett av de åtte museene i Sør-Trøndelag som har statlig støtte, og det har driftavtale med kommunene  Frøya, Hitra og Snillfjord.

Det betyr også at barnehager og skoler fritt kan besøke museet, noe mange benytter seg av. Barnehagen på Sistranda hevdes å være den ivrigste brukeren, men skolene er også flinke til å ta med elevene til historiske opplevelser i det lokale museet. Helt fra Sørburøy og Snillfjord er det kommet klasser for omvisning.

Museet har også kinosal, og galleriutstillinger.

- Galleriet har hyppige utskifter, og i høysesongen er det salgsutstilling med kunst av utøvere på nasjonat nivå, sier Lene Strøm ved museet.

Galleriet har trukket et helt nytt publikum innenfor dørene, og det viser at de museumsansatte har lyktes i å gjøre dørstokken så lav som mulig, slik at alle kan finne noe av interesse i det tidligere meieriet.

I tillegg har museet blant annet lokalhistoriske samlinger og arkiv, fotosamling, gjenstandssamling og to basisutstillinger.

Kjæk og edel Daad

Mange vil mene det er kjelleren som skjuler de virkelige skattene. Alt står riktignok ikke i dagens lys ennå, som sølvpokalen museumsbestyrer Svein Bertil Sæther stolt viser fram.

Ett hundre og sekstifire år gammel, blank og med inskripsjon. Det var pokalen Jens Nilsen fra Edøya fikk fra kong Oscar i 1845 , etter at han sammen med Kristoffer Edø redda mannskapet fra Ørlandet, da fiskerbåten deres kullseite under vinterfisket ved Titran.

«Norges Konge Oscar til Jens Nielsen Edø for kjæk og ædel Daad, den 28de Marts 1845» står det med sirlige bokstaver på pokalen.

Pokalen er også nevnt i «Folket i Flatvika», den fantastiske utstillingen som  hver onsdag i sommermånedene gis liv til av skuespillere, men som ellers kan oppleves med mini-pc og høretelefoner.

Handlingen utspiller seg rundt 1920, som regnes som overgangen fra gammeltida til mer nyere tid.

Gjennomtenkt og gjennomført

Historiene, og kulissene i Folket i Flatvika er svært troverdige, og utstillingen er som en reise tilbake i tid. Da livet for våre forfedre var hardt arbeid, men også mye samhold og tid for hverandre. Drømmer var det også plass for, som når unggutten gir uttrykk for at han ønsker en motordrevet fiskerbåt, i stedet for datidens mer vanlige segl.

Alt i denne utstillingen er nøye gjennomtenkt og nydelig gjennomført. Detaljene er mange, som sukkerbiten på tefatet til gamle Karen ved symaskinen, tjærelukta ved færingen, ea på reir under naustgulvet, og tjelden som tripper i fjæra. Det er så man kan leve seg inn i miljøet på utstillingen, og man venter nesten at dukkene, som er svært levende framstilt, både skal forflytte seg og snakke.

Utstilingen gir også et innblikk i gamle byggeteknikker, tekstiler og arbeidsredskap. Og det sies at tårene renner hos mange som opplever Flatvika i levende live, det vil si med de lokale skuespillerne til stede.

Lokale oldtidsfunn

Og  så har vi den arkeologiske utstillingen Øyrike midt i verden som var hovedfagsoppgaven til en arkeologstudent. En gammel bordkniv fra Flatvik-tida leder inn til arkeologi-funnene som har gjenstander av mye eldre dato. Og etter å ha gjennomført de omfattende kravene til montere, alarmer også videre, kunne utstillingen, som har en mengde lokale arkelogiske funn, åpne.

Der finner vi arbeidsredskap i form av kniver, økser og pilspisser, men også nydelige pyntegjenstander som viste at man også for mange, mange hundre år siden satte pris på å pynte seg.

Belteutstyr funnet i Strømsvika, og ei korsforma spenne fra Kjærringvåg, alt fra eldre jernalder, viser kunst av høy kvalitet, særlig nå vi tenker på hvilke hjelpemidler de hadde under utformingen. Glassperler, ringnåler og diverse anheng er bare litt av den rikholdige utstillingen i kjelleren.

Vi må heller ikke glemme sjakkongen fra Bekkvika, som fikk pulsen til å stige blant arkeologer ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Skapte reaksjoner

Damen som fant den i fjæra i Bekkvika på Hitra, trodde først det var en stein, men da hun oppdaget at det var en detaljert figur, tok hun den med seg innom Kystmuseet.

- Da jeg tok videre kontakt med Vitenskapsmuseet i Trondeim ble de fyr og flamme, smiler Svein Bertil Sæther.

Det er lett å forstå iveren. Den om lag ti centimeter høye figuren viste seg å være en sjakkbrikke. Den var laget i Nidaros på 1200-tallet, og forestilte en konge. Materialet var slett ikke stein, men hvalrosstann.

- Man vet jo ikke hvordan den havnet i fjæresteinene på Hitra, men den stammet trolig fra et skipsforlis. Kanskje hadde den ligget i ei treskrin som sjøen hadde ført til land, sier Svein Bertil.

At Kystmusset sendte den fra seg, skapte også reaksjoner lokalt. Ikke alle ville godta at den var statens eiendom og ansvar.

Men museet i Fillan har fått en vakker kopi, som står utstilt i en av de mange monterne i kjelleren. Der finnes for øvrig svært mye som er verdt å se.

- Det er viktig å ta vare på historien, både fra eldre tider, og fra nåtiden, sier museumsbestyreren idet vi går opp fra kjelleren. I trappenedgangen står en utstoppet skarv.

- Skarven er vårt varemerke. Den finner vi i øyrekka, og øyrekka er kanskje det mest spesielle vi har, sier Svein Bertil Sæther.

(Denne artikkelen ble først publisert i lokalavisa Hitra-Frøya i 2009)